Sex seller! Men, er det kunst?

Mitt overordnede mål er å finne ut av hva som gjør kunst til kunst. I den forbindelse tenkte jeg å kikke litt nærmere på en liten sub-gren av kunsten, nemlig det jeg vil kalle: "den seksuelle kunstner". Jeg har lagt merke til at kunst som på ett eller annet vis dreier seg om å utlevere seg selv, gjerne direkte knyttet til det seksuelle, ikke bare har hatt en effekt på meg, men ofte er noe av det som blir mest omtalt i det offentlige rom. Dette er utvilsomt et meget interessant område, ikke bare fordi det fanger så manges interesse, men fordi det også viser til et meget komplisert samspill mellom individ og samfunn.

Hvor går grensen for hva man kan si/uttrykke offentlig i dag? Det har nesten blitt en klisje i kunstverdenen i dag, å være såpass personlig–det vil si utleverende om egen person–at man med det sprenger nye grenser. Grensene er gjerne tidligere også blitt utfordret av andre, så man må til stadighet overgå tidligere tiders grense-sprengninger skal det i det hele tatt være noen vits i det. Jeg synes på ingen måte at dette er et uinteressant tema, selv om jeg karakteriserer fenomenet som en klisjé. Det ligger nemlig ekstremt mye prestisje i denne grensesprengingen, samtidig som det utøves en tilsynelatende svært risikofylt balansekunst underveis. Eksempler følger.

Seksuelt frigjort?

Et av de første eksemplene jeg personlig la merke til, var et intervju i Dagbladet (tror jeg det var) med Kjell Erik Killi Olsen, hvor han snakket om hvor fantastisk det var å være ute på Heggholmen i Oslofjorden og male bildene sine, og hvor han sier noe sånt som "det er jo ikke rart at jeg må ta meg en runk når jeg holder på med dette ..." Dette er nesten 20 år siden tipper jeg, så det var ikke mulig å finne referanser til det på nettet per i dag. Uansett, det gjorde inntrykk på meg at han for det første var så åpenhjertig om sin egen seksualitet, situasjonen tatt i betraktning, samt forbindelsen mellom det å utøve kunst, parret med seksualitet. Nå viser det seg, har jeg etterhvert skjønt, at dette ikke er særlig uvanlig i kunstverdenen, snarere nærmest en egen sjanger å regne.

Onani i det skjulte–sex i det åpne

Felles for disse kunstverkene/kunstnerne er det at de tøyer grensene for hva som er gjort før, med særlig vekt på samfunnets antatte moralske normer. Det er ikke tvil om at samfunnet spiller en vesentlig rolle i denne kunsten. For eksempel vil et kunstverk som i et enkelt samfunn bli oppfattet som "vågalt, men nyskapende", kunne føre til dødsstraff i et annet. Som eksempel nummer to vil jeg derfor nevne en kar som tok den helt ut, for å si det sånn. Mannen heter Vito Acconci, og har gjort mye forskjellig opp igjennom årene. Et av hans mest kjente verker heter "Seedbed" fra 1972, hvor onani er en vesentlig faktor. Jeg vil anta at dette verket kunne gitt ham enorme problemer i visse samfunn, kanskje sogar dødsstraff. Her er et sitat om verket fra nettstedet designboom.com:

acconci lay hidden masturbating while vocalizing into a loudspeaker his fantasies about the visitors walking above him on the ramp : over the course of three weeks, he masturbated eight hours a day while murmuring things like, 'you're pushing your cunt down on my mouth' or 'you're ramming your cock down into my ass.' in ‘seedbed’ acconci is the producer and the receiver of the work's pleasure. he is simultaneously public and private.

Det står videre at han utførte dette ritualet 8 timer hver dag, over en periode på tre uker. Det er tydelig at Acconci har vært meget bevisst på hva det vil si å finne en grense for hvor langt en kunstner kan gå, hvor han både sprenger noen av sine egne grenser, og tester ut sitt eget samfunns grenser for hva det – samfunnet – kan tolerere uten at det blir fullstendig skandale ut av det, eller sogar straffeforfølgelse.

Samfunn versus enkeltperson

Hva er et samfunn? Et samfunn er en samling av enkeltpersoner, som prøver å fungere sammen etter visse opparbeidede normer. Disse normene er i konstant bevegelse, og de er styrt av samfunnets mer eller mindre komplekse mekanismer for å justere seg selv. Noen grenser blir tøyd så langt at det oppstår et behov for skrevne regler som skal hindre at enkeltpersoner går utover disse grensene. Det kan være for å beskytte individer som ellers ikke kan beskytte seg selv, for eksempel barn, eller det kan være for å beskytte mer perifere ting som dyr og natur. Felles for disse skrevne reglene – selv om det også kan sies at mange av dem er utdaterte – er at de har blitt definert som allmengyldige; det vil si at de har blitt akseptert av samfunnet som viktige og nødvendige for at samfunnet skal kunne fungere på en best mulig måte. Det er ingen tvil om at dette er et svært komplekst system som det kan være svært vanskelig å forstå. Noen av disse reglene, både de uskrevne og de skrevne, er for eksempel basert på religion. Religion er på mange måter et samfunn i samfunnet (på lik måte som det å være uttalt ikke-religiøs vil være det). Det kan noen ganger være vanskelig å bestemme, eller forstå, om religion er det som styrer samfunnet, altså et slags over-samfunn som legger premissene for det 'normale' samfunnet, eller om religion er et sub-samfunn av stor-samfunnet, og som må tilpasse seg stor-samfunnet som sådann. Jeg lar det spørsmålet stå åpent, men vil kun antyde at dette vil være avhengig av tid og sted, og at det faktisk vil variere hvilken 'modell' som gjelder i en gitt kultur til enhver tid.

Uten grenser?

Når det gjelder forholdet mellom 'kunstnerindividet' på den ene siden, og samfunnet på den andre siden, vil det i de tilfellene som jeg her nevner, stort sett være svært tydelig å se at dette er et samspill mellom kunstneren på den ene siden og samfunnet på den andre siden. Kunstnerens jobb er å finne ut – for seg selv – hvor langt han eller hun tør å gå i sin søken for hva som kan tillates. Med andre ord; hvor går dine egne grenser, og hvordan stemmer de overens med samfunnets? Dette er altså en øvelse som ikke ville hatt noen som helst effekt dersom det ikke hadde vært et innlemmet i et samfunn kunstneren kan spille opp mot og sammen med. Da ville hele seansen kun vært privat og personlig, og dermed uinteressant. Det ville rett og slett ikke ha vært noe samspill. Odd Nerdrum er etter min mening en ekspert (uten at jeg er noen ekspert på Nerdrum) til å spille seg selv opp mot samfunnet gjennom sin kunst. Det er antakeligvis også et forhold her som går på hvor kjent/anerkjent den gitte kunstneren er i forhold til hvor akseptert den provokative kunsten vil være/virke. Nerdrum har ved flere anledninger klart å legge seg på en linje som er akkurat så provoserende at det skaper oppstyr/oppstuss, men ikke nok til at han stenger seg selv ute fra 'det gode selskap'.

Pornokunst?

Men der Nerdrum forsiktig drar opp sin kjortel og viser frem sin stolthet (som onde tunger dessuten skal ha det til ikke er hans egen), er det andre kunstnere som går betraktelig lengre. Vito Acconci gikk lengre allerede 26 år tidligere (dog gjemt under galleri-gulvet), men en av de som har gått aller lengst, særlig innenfor det vi kan kalle den anerkjente kunstverdenen, er etter min mening Jeff Koons. Han gjorde seg selv verdensberømt da han ikke bare giftet seg med den fra før kjente porno-stjernen Ciccolina, men laget kunst med seg selv og sin kone i sexuell utfoldelse. Mange av bildene fra denne perioden kan ikke kalles noe annet enn pornografiske (gjør f.eks. et søk på Jeff Koons red butt, et bilde som forøvrig prises til "$400,000 - $600,000" hos christies.com), samtidig som de blir oppfattet som et 'kunstnerisk hele' på linje med annen, tidligere erotisk kunst. Her er et sitat fra Christies nettside:

Among other amazing things about this group of images, which replaced the earlier, relatively discreet concealment of pudenda with gynecological close-ups of genital unions worthy of the Kamasutra, was that, of all unlikely things, art totally vanquished, or rather absorbed, sex. Instead of a porno show, the effect was like that of Japanese erotic prints, where the degree of stylization is so exaggerated that the sexual acrobatics as such are quickly submerged in an all-engulfing artifice." (Robert Rosenblum in The Jeff Koons Handbook, Rizzoli, London, 1992, p.25).
Det er vel muligens på dette tidspunktet jeg selv begynner å lure på hvilke mekanismer som slår inn hos de enkelte 'konsumentene' av disse kunstverkene. Det vil her oppstå et meget markant skille mellom dem som aksepterer dette som kunst, og dem som ikke gjør det. Slik har kunst alltid fungert, og slik vil den fortsette å fungere. Det interessante her er å se hva kunstneren gjør for å oppnå dette. Det er nemlig her kunstneren bruker sitt maksimale potensiale for hva hans egen person, samfunnet han tilhører – og hans kalkulerte oppfatning av hva den etablerte kunstverdenen – tillater ham å gjøre. Det kan ikke ha vært lett for ham, eller noen av disse kunstnerne, å blottstille seg selv, og i ytterste konsekvens risikere å miste sin status som kunstner, eller enda verre, sin status som akseptert samfunnsborger. Jeg tror likevel dette var såpass overveid, gjennomtenkt, og dyktig utført, at han kjente seg temmelig trygg på at dette skulle bli en suksess. Og det ble det jo også.

Historisk perspektiv

Jeff Koons er kanskje den mest berømte av alle 'seksualiserte kunstnere', men han bygger på en lang tradisjon. Allerede i steinalderen ble det laget kunst med seksuelt innhold, og fruktbarhetssymboler har eksistert siden tidenes morgen. Opp igjennom historien har det vært utført kunst med seksuell/erotisk karakter, noen ganger i det skjulte, men også ofte i full offentlighet. India er velkjent for sine erotiske skulpturer som preger flere av templene (f.eks. "Khajuraho Group of Monuments" ), og de har også erotisk malerkunst å vise til. Skulpturene er plassert på templer bygget for over 1000 år siden. Det finnes forøvrig utallige eksempler på erotikk og sexualitet i kunsthistorien, så fenomenet er ikke nytt. Et eksempel på personlig utlevering av seksuell karakter som ikke gikk så bra, er muligens Marquis de Sade som måtte tilbringe store deler av sitt liv i fengsel på grunn av dette. Hva man kanskje kan si er av nyere dato, er den personlige koblingen til det seksuelle og det utleverende. Denne type kunst vil altså være en type målestokk på hva slags samfunn vi til enhver tid lever i. Hva sier det oss når Jeff Koons slipper unna med sin kunst, mens kunstnere som avbilder Allah som en gris får en halv verden på nakken, og ikke minst en dødsdom med på kjøpet?