Det er ikke lett å være husfar. Det er alle de skjulte fordommene som er verst. Her en dag skjedde det noe som fikk meg til å vurdere min stilling som husfar, nok en gang. Jeg satt inne i barnehagen, på kjøkkenet, hvor barna også har to store bord som de kan tegne, perle, pusle, male, 'leire' og slikt som det, og Eivind var godt i gang med å tegne, noe han ofte gjør når vi kommer dit. Jeg hadde vel sittet der 10-20 minutter, og hadde så smått begynt å kikke på klokka på veggen, som nå nærmet seg 0900 ... Da kikket en liten jente på meg, og hun har sett meg sitte der mange, mange ganger før, og spør om jeg ikke snart må dra på jobb? Jeg blir stille ett sekund, før jeg litt mumlete sier "neei ...", før jeg tenker meg om, og tenker at, jo, jeg har jo en jobb, jeg er husfar! Og sier så, fortsatt litt beklemt, "jo", nå må jeg visst dra, og lett rødmende reiser jeg meg opp, sier hadet til Eivind, og tusler ut. På veien hjem, i bilen, kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg skulle bli så satt ut av et så uskyldig spørsmål som det: "må'kke du dra snart, a, ska'kke du på jobb?" ... Og jeg tror ikke jeg helt har funnet ut av det ennå. Men, neste gang, neste gang skal jeg ha et svar klart, nemlig at jeg ikke har det så travelt, fordi jobben min blant annet er å sørge for at Eivind føler at han blir tatt godt vare på, at jeg har tid til ham, og ikke bare leverer ham i barnehagen for oppbevaring, slik at jeg kan rushe avgårde til en selvrealiserende jobb med klekkelig lønn et eller annet sted inne i Oslo. Da får hun nok noe å tenke på, skal du se!